Merkelapper. Diagnoser. Vi finner dem i høy grad i arkivene - klausulerte, sensitive personopplysninger. Den som fikk merkelappen - «tyskertøs», «hysterisk» - skal vernes, - omsorgsfullt vernes for etterkommernes nysgjerrighet eller søken etter kunnskap og informasjon om sine forfedre.

I den første tiden da jeg begynte arbeidet med «De øverste etasjer» ble jeg rammet av sykdom. Fullstendig funksjonshemmende sykdom som krevde en helbredelse for å kunne leve «gode leveår». En helbredelse i form av en omfattende selvbiografi. I mangel av navn på sykdommen har jeg måttet sette sammen livet mitt på nytt og på nytt for å finne svar på hvilken sykdom dette kunne være - og årsakene til den. Ikke ulikt hvordan man graver i arkivboksene igjen og igjen - og nye fortellinger med nye innfallsvinkler folder seg ut - arkivet antar form av et puslespill hvor brikkene kan danne uendelig mange bilder. I to år har jeg vært en arkivskaper: flere sykehusinnleggelser, blodprøver, alle tenkelige bilder fra timer i CT, MR og røntgenmaskiner, spesialisttimer, tester på somatiske, nevrologiske, psykologiske og kognitive funksjoner og ferdigheter. Jeg har dannet mengder arkivmateriale og er allerede et anonymt tall i et forskningsprosjekt. Og hva er svaret? Hva var navnet? I mangel av navn, så blir svaret komplekst. Det finnes i dette tilfelle ikke ett navn. Èn diagnose. I mangel av navn, finnes svaret i kunnskap om min fortid. Gener. Hvilke sykdommer finnes i familen, hva skjedde under fødselen, de første leveårene - tidlig barndom - fram til sykdommen rammet som et slag en oktoberkveld i 2013. Svaret ligger ikke i genene alene, ikke i det organiske alene, eller det psykiske, eller i det fysiske. Det ligger i alle disse områdene samtidig - et komplekst svar, som man kan komme fram til gjennom kunnskap og innsikt i fortiden, i gener - gjennom forskning.

Ved hjelp av det nye Helsearkivet og deres søkbare database, vil mine tall, bilder, prøveresultater kanskje gi et navn på det som rammet meg. Ville det vært en hjelp for meg? Å ha et navn? Etter to år kom jeg fram til et flertydig svar. Ikke én sykdom, ett navn - men mange faktorer. Og ingen løsning. Bare en viss bedring, en viss kontroll, medikamenter som hjalp noe - uten at noen vet hvorfor. De bare hjelper. Litt. I dette grumsete svaret, finnes det én tanke som kan gi den endelige løsningen og bedringen: forsoning. Lære å leve med tilstanden, som en del av en selv, som noe man ikke blir kvitt men må lære å håndtere. Så leste jeg en forfatters selvbiografi - og fant enkelte likhetspunkter, både i sykdomsbilde, i refleksjonsmønster, veien mot svar, veien mot forsoning. Jeg er ikke alene. Vi er flere, med samme lidelse, samme historie. Jeg er ikke et utskudd på menneskehetens forgrening. Jeg har ikke mutert fram en ny lidelse som ingen har hørt om før. Et navn på sykdommen vil kanhende komme gjennom forskning - en forskning som kan gjøres enklere gjennom søk i helsearkivets databaser. Så vil hver enkelt som rammes av denne lidelsen måtte lære å håndtere den, men kanhende ikke alene, på egenhånd, men ved hjelp av flere andres erfaringer.

Jeg skriver dette - en personlig historie om helse. Typisk sensitive personopplysninger. Det er stor forskjell på selv å skrive det man ønsker at andre kan lese, i motsetning til om Staten skulle legge ut epikriser på nettet. Helseopplysninger har evigvarende klausul - slik at man skal kunne være trygg for at de nærmeste, venner, familie ikke skal kunne ha tilgang til denne typen informasjon - noensinne. På den annen side trenger vi kunnskap om kroppen, om sinnet, for å vite mer om de sykdommene som rammer oss. Årsaker til dem, mulige helbredelsesformer. Eller i det minste et navn, en betegnelse, en diagnose - slik at man kan slipper å forholde seg til en tvetydig lidelse som det kan synes som om man er alene om å lide av. Ett navn. Eller en farge? Kan jeg si at jeg lider av grønn? Gul? Blå? Rød? Et farget papir er min diagnose - min merkelapp.